I natt jeg drømte...

Jeg befinner meg i et hus sammen med flere mennesker jeg ikke kjenner, blant annet ei ung jente på 15-16 år og et lite barn på 4-5 år. Det er flere i huset, men det er disse to jeg merker meg.

For å komme seg fra rom til rom er det forskjellige utfordringer man må gjennom. Til å begynne med er det enkle oppgaver som minner om lek. Alt fra å stable enorme klosser til å finne den rette nøkkelen til de 10-15 låsene på dørene. Etter som jeg blir trygg på huset og vant til omgivelsene snur stemningen. Fra å være lekende til å bli skremmende og grotesk.
Den unge jenta jeg la merke til tidligere er kledd i sorte klær, hun er blek, har langt og tynt hår. Jeg får vite at hun nettopp har blitt drept, skikkelsen jeg ser er spøkelset hennes. Hennes oppgave nå er å gå sin runde rundt i huset, de som møter henne mens hun vandrer vil dø og få samme oppgave.

Det er nå jeg får vite at dette huset tilhører en sekt. Drap er ikke uvanlig her, det er ofte tilfeldig hvem som blir drept og hvorfor, men det er noe alle aksepterer og godtar. En vanlig følge av at noen blir drept er at de spises, enkelte ganger spiser de personen før den er død også. Selvfølgelig vil alle som forsøker å forlate sekten også bli drept, og jeg er jo medlem nå, mot min vilje, men siden jeg er i huset og har gått gjennom lekene så er jeg et fullverdig medlem. Dette skremmer meg, bekymrer meg....jeg tenker helt rasjonelt og setter sammen en plan for å komme meg ut. Dette innebærer å putte L i en sekk, snike meg ut og balansere over den falleferdige broen som er på baksiden av huset.

Usett og trygt over broen løper jeg ned mot byen, jeg vet ikke hvilken by dette er. Først er det tett med høyblokker, grå, slitte...det slår meg at huset jeg nettopp kom fra er av samme sort så jeg løper videre. Alltid nedover. Jeg er sikker på at de leter etter meg nå, at de følger etter meg eller at de har kontakter som bare venter på at jeg skal komme ned bakken. Det hele er ganske paranoid, jeg lurer på hvilken person jeg passerer som har i oppgave å drepe meg.

Nederst i bakken, nært sentrum er det et boligfelt med rekkehus og eneboliger. Alt er veldig idyllisk. Jeg løper til et rekkehus hvor jeg er sikker på å få hjelp. I døra møter jeg ei som er på min alder. Hun er skikkelig forbanna og ber meg ha meg vekk. Hun har tydeligvis hatt mange på døra i det siste og legger ut om at ungen er syk og at hun ikke har tid til meg nå. Jeg begynner å prate, forklare min desperasjon for å få hjelp, og hun lar meg snakke ferdig. Det er tydelig at hun kjenner igjen ordene jeg sier, hun vet nøyaktig hva jeg sier, hun slipper meg inn.

Hun kan hjelpe, hun vet hvem hun skal ringe. Innsiden av rekkehuset er helt enormt, hun har flere stuer, bibliotek, store bad...men ingen soverom. Jeg skvetter til idet jeg kommer inn på kjøkkenet. Vinduene der går fra gulv til tak, og utsikten er rett mot huset jeg har løpt så langt for å komme unna. På biblioteket (et eldgammelt bibliotek, av den typen de har i store slott) skal jeg møte en politimann som kan få meg ut av byen, det er visstnok alt jeg trenger å gjøre for at de skal la meg være i fred. Det går fly daglig fra en bakketopp i nærheten. Jeg har fremdeles L med meg, jeg går og bærer på han hele tiden for ikke å slippe han ute av syne, men akkurat idet vi skal opp til flyet blir han igjen i rekkehuset. Politimannen drar tilbake for å hente han flere ganger, de kommer akkurat idet jeg skal ombord i flyet - det er 10 minutter igjen til vi letter.

Jeg går inn i flyet, gjennom lange, lange ganger...det er utrolig hvor stort flyet er. Det er få seter, mest benker. Alle smiler, det er varmt. Det dukker opp en asiatisk mann ved siden av meg, han skal visst passe på at jeg kommer meg hjem. Han er på min alder, han flørter forsiktig, men er alltid på vakt og passer på at ingen kommer for nært meg og L. Endelig letter flyet, jeg er på vei hjem.....våkner.