Merkelig...

...hvordan man lærer seg å overlve. Selv om man brennes gang på gang vil de langt fleste velge å gå tilbake til å føle sterkt for noen. Det er merkelig hva man egentlig er villig til å gjøre for å nyte små øyeblikk med glede. Det vil alltid ende vondt. I mellomtiden er det søtt og kan nytes. Alle andre egenskaper vi har for å overleve lærer oss å instinktivt unngå samme situasjon igjen, bare ikke når det gjelder det som gjør mest vondt - kanskje fordi det også gjør mest godt.

Det er deilig å kunne elske, det er deilig å være forelska...selv om det er avstand, selv om det aldri kommer til å bli noe så er det likevel noe vi lengter etter. Det ender vel alltid vondt, men vi liker det.

Mennesket har gjennomtidene gjort mye for å plage seg selv. Men så gjør vi også vårt ytterste for å oppnå lykke. Brent barn skyr ikke ilden, kanskje bare en liten stund mens fornuften etter tidligere sår herjer. Etterhvert får følelser ta overhånd og da er det sannelig ikke mye fornuft igjen i oss...det eneste vi lærer er at fornuft og følelser ikke passer sammen.

Jeg liker tanken på at jeg ikke lærer for mye av mine brannskader. Jeg er villig til å satse, elske og tape igjen. Fram til det skjer finnes alltids dagdrømmer...akkurat nå er det litt for mange hinder i veien til å ta steget ut av drømmeland. Drømmene mine er fine de :-)