Spøkelsene mine

Jeg sitter her i et hus som kjenner meg, og jeg kjenner huset. Alt er trygt og godt, alt er kjent og kjært. Til og med spøkelset som tusler oppe på loftet mens jeg sitter her. Jeg husker tilbake til da jeg ble skremt av lyden, da jeg ble skremt av låste dører eller lys som ikke fungerte. Det er ett rom som har dette merkelige ved seg, det er et rom mange skremmes fra å sove i, men også et rom som passer på alle jeg er glad i - ingen sover bedre noen steder enn akkurat i det rommet, inkludert meg.

En msn-samtale med Brom fikk meg til å tenke over besøket på rommet mitt. Tankerekker om hvem det kan være, hvor han/hun kommer fra, hvorfor og alt sånt spennende man kan sno seg inn på om man vil tillegge situasjonen alt som er gøy. Noe slo meg, det kan være et spøkelse som har fulgt meg fra jeg var liten jente. Spesielt siden det ikke skjedde noe lignende i dette huset før jeg fikk akkurat det soverommet.

I tidligere hus vi har bodd har jeg også hatt spøkelser rundt meg (har jeg blitt fortalt). Som liten Ida på 3-4 år var det ikke uvanlig at foreldrene mine fant meg i den ytterste og mørkeste gangen, midt på natta. Jeg sto der og snakket med noen, og hver gang de spurte meg om det påsto jeg at jeg snakket med spøkelsene mine. Det finnes også mange tegninger som er signert Ida - 4 år, hvor motivet er spøkelser. Jeg skal nok komme og spøke for dere alle!