Mitt New York..

Det er fint og flott og stort og fantastisk og alt det der. Man ser masse kjente mennesker, man ser masse berømte steder, man ser alle store ting som finnes i USA og man får alle fordommer bekreftet allerede på flyplassen. New York er alt det står i bøkene at det skal være, jeg var ikke lenge nok, jeg fikk ikke gjort og sett alt man visstnok MÅ, men jeg har mitt New York, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg reiste alene til midten av verden.

Jeg så masse, alt jeg så har jeg beskrevet på bilder. Alt jeg opplevde skal jeg prøve å summere her, selv om det blir vanskelig.

Bare det å være på tur er deilig, fra jeg satte meg i taxien kl fire om natta og til jeg landet på JFK var jeg alene i verden, stor, flink og bare Ida. Det er deilig å bare være seg selv og verden. Gjøre som man vil, være akkurat der det viktigste skjer - nemlig meg.

Første dagen i NY måtte Else på skolen, jeg hadde en bitteliten jet lag, men ingenting spesielt å bry seg om. Jeg leverte Else på skolen, Ailey på 9th av og 55th (tror jeg? stemmer det Else?). Fant en Starbucks, kjøpte en halvliter kaffe (for å overvinne den lille jet laggen som nevnt), så gikk jeg bare. I timesvis...vandret til Times Square, opp til Central Park...og ellers overalt. Det var en helt utrolig følelse å bare være midt blant masse mennesker, masse nydelige mennesker. Bare på den dagen møtte jeg et lass folk som åpnet seg for meg et lite øyeblikk, akkurat nok til å bli kjent med en sjarmerende del av personen. Mannen med saksofonen så ikke ut som det fantes noen annen verden rundt han, akkurat sånn hadde jeg det der jeg og min kvadratmeterstore verden beveget seg gjennom Central Park. Jeg var akkurat der, akkurat da og ingenting mer.

På min vandring gjennom parken kom jeg over benkene i Central Park - det jeg alltid har forbundet med den parken. Der var det! Man kan "kjøpe" en benk, donnere pengene til Central Park og samtidig ta med litt av byens personlighet inn i parken og parkere det der. Tok en hel masse bilder her, jeg tror gliset mitt vokste for hvert bilde jeg tok. Innimellom måtte jeg stoppe opp og tenke over alle fordommer og negative ting jeg har sagt om alt dette en gang. Sukke over meg selv og så innrømme at jeg kan være prektig, ovenpå og ta feil innimellom.

Håper noen gjør noe sånt for meg en gang. :)
Jeg så som sagt mange nydelige personligheter, ingen gremmes over å vise hvem de er - det er pent. Damen på trappen - store damen på trappen - utenfor en bruktbutikk med den bittelille hunden som sikkert fikk plass i skoen hennes (Om det sier mest om damen, hunden eller skoen vites ei). Søppelmannen som både er fornøyd med å ha en jobb, men likevel sukket oppgitt over hver eneste sekk han lempet - tydelig stolt over å jobbe, la ikke skjul på at dette var hans sted i store byen. Byen er full av tanker og full av ærlighet. Jeg har for lengst fått mer enn nok av det motsatte - ærlighet is the new loud. Vanvittig så mange kommentarer håret mitt har fått - både negative og positive. Forskjellen i de som gir kommentarene er at de som gav positiv tilbakemelding forsvant før jeg fikk sukk for meg, de med litt mer kritikk hang rundt meg ganske mye lenger. Første dagen kom en stor, skummel mann forbi meg... akkurat idet han passerte sa han "nice hair", jeg rakk ikke å reagere før han var borte. Made my day anyway!