Andre siden

Plutselig står man der, på den andre siden av alt man aldri trodde man kunne traske over. Følelsen er veldig plutselig, merker lite til at man er på vei, noen små hint nå og da er alt du får. Følelsen av plutselig er merkelig, deilig og uvant. Kanskje litt skummel, men mest overraska. Jeg er her, på den andre siden, her liker jeg meg.

"Å ha det dårlig blir fort en dårlig vane, du glemmer at du har det ganske bra sånn til vanlig." - Torner og roser, Klovner I Kamp.


Det blir en vane, en livsstil å kjenne på det som er kjipt om du stadig får slag i trynet med beskjed om å holde deg sittende en stund til. Sittende i beste fall, noen vil gjerne ha deg til å ligge også og det er litt behagelig en gang i blant. Vondest er det å stå, da får man mest deng. Men jeg tror det må denges for at man skal komme seg over. Så må du finne ut at det er deg, med alt du har av lyter og laster som skal over, og at du må bare bli komfortabel med at du har fått noen blåmerker og skrubbsår på veien. Selv er jeg brent, godt brent og det merkes...det er bare å leve med. I don't mind really...

"You go to sleep dreaming how you would be a different kind, if you thought you could. But you come awake the way you are instead." - All my friends, Counting Crows.

Vel over på den andre siden av all dritten (alle slag i trynet og et lass av dårlig samvittighet, dårlig selvfølelse, litt selvdestruktive tanker og atferd), er det veldig fint å kunne snu seg og gå. Gjerne løpe langt vekk, og glemme at sånt no finnes. Det vil jeg, men så vil jeg gjerne bli stående og vente også. Jeg vil være velkomstkomité, kanskje til og med hjelpe til litt på veien, finne fokus og løsning. Men... (det er et stort men, selv om man ikke skal starte en setning med men, men så er men akkurat det jeg skal skrive om så la meg si men akkurat der jeg vil. Det er et men, og kanskje et forsterket men etter jeg har nevnt dette men opptil flere ganger nå)..... jeg har en baktanke med å ikke snu meg og løpe. En egoistisk baktanke, men mennesket er egoistisk av natur - det er sånn vi overlever (Helt uten at jeg skal gå inn på Hobbes og Rousseau, men for all del, slå det opp og les om du vil, jeg stopper deg ikke). Den egoistiske baktanken, jeg vil være der for fortsettelsen. Jeg vil være den som ser "følelsen av plutselig" først, og for å forsterke egosimen - jeg vil ikke at det er noen andre som får muligheten til å se den før meg. Så jeg holder meg på min plass, står her og speider... strekker ut en hånd, slenger et tau, en livbøye.. om du tar imot er ditt eget valg. Om ikke annet så ta komplimentet med at jeg står her. Det er nesten ingenting annet enn godt ment. Og jeg vet jeg er voldsom. Det er masse, men ikke ment som mase... viktig at det er to s'er der. I'm in for the ride, and this time the ride seems to be fun.

"...if you don’t mind, then I could sure use a guy like you. Would you come with me if I asked you to? If I told you, you were beautiful..." If I told you you were beautiful, Minor Majority.


Jeg liker denne følelsen av "plutselig", jeg vil holde på den så lenge som mulig. Den er fin og den er min. Minminminmin...Jeg hadde vært et fint studie for Hobbes....but then again, wouldn't we all?





;-)




Redigert 09.02.2008 kl 11:02, softening it up. Tankesprell er ment til å være akkurat det de er - tankesprell