Meg, mine navler og mine beskuelser av dem.

Selvinspirasjon skader ikke, og med forrige bloggpost fikk ida litt lyst til å si noe om egoismen, Hobbes, Rousseau og kanskje litt om Darwins tankespinn. Selvfølgelig lest av ida, omskrevet til å passe mitt eget egosentriske/idasentriske verdensbilde mens jeg beskuer begge mine fine navler. Mer navlebeskuende enn å beskue to som sitter fast på samme mage kan man vel ikke bli? Med mindre man skriver en bloggpost og får andre til å beskue de samme navlene.

Jeg skrev i forrige post at mennesket er egoistisk og at det er sånn vi overlever. Hobbes var litt enig med meg (flinke Hobbes) han mente, som meg, at denne egosimen er sunn og naturlig. Den må riktignok holdes i sjakk på en eller annen måte, spesielt de negative og destruktive sidene av egoismen. Så er jeg og Hobbes litt uenig, han mente staten burde holde den i sjakk.... og med navlebeskuelsen hengende over meg så synes jeg virkelig ikke staten skal trenge å bry seg med mine egoistiske utløp og vurdere om de er bra eller ikke. Jeg kan evt få en hotline jeg ringer for å klarere alle egoistiske utbrudd jeg har planer om å få i løpet av dagen... (Jada, jeg skjønner jo at dette handler om lover, regler og normer og sånt, men det er ikke spesielt navlebeskuende om vi skal ta resten av verden med i ligningen...mindre egoistisk blir det også). Staten vet jo litt hva jeg gjør med meg selv, de er f.eks. snille og passer på at jeg ikke stråler meg så mye.

Egoismen er kanskje en naturtilstand, det må den vel være om det er en overlevelsesmekanisme? Rousseau mente menneskets naturtilstand omhandlet positive ting som spontanitet, enkelhet og harmoni. Den kan jeg også være med på, det er ganske fint å plukke stykker av det filosofene har sagt før og tilpasse det til min navle, det blir kanskje ute av kontekst, men så skjuler jeg heller ikke at jeg gjør nettopp det. Spontanitet definerer meg, jeg er ikke spesielt flink, lysten eller ivrig på å planlegge. Jeg har det mest gøy når jeg gjør ting spontant, det er ikke alltid så økonomisk og alt jeg gjør er kanskje ikke det som er mest gjennomtenkt, men som oftest veier gøy opp for alt det der. Navlen igjen, navlebeskuende that is, navlestrengen har jeg kuttet for en god stund siden. Bare så det ikke dukker opp misforståelser.

Hobbes, Rousseau og Ida har mange likhetstrekk. En av de største forskjellene mellom de to eldste er at Rousseau er opptatt av menneskets opprinnelige godhet, men at vi er fremmedgjort fra naturen og uskylden vi opprinnelig hadde. Ida er kanskje også litt fremmedgjort fra uskylden hun opprinnelig hadde, men jeg tror ikke hun har mistet sin godhet. Hobbes ser mennesket som hensynsløst og egoistisk, og noen ganger er det deilig å la seg være akkurat det... til en viss grad. Empati finner jeg jo og kjører ikke over alle uten å tenke på konsekvenser, men noen ganger er det deilig å ha fokus på seg selv og hva man kan gjøre for seg. Her kan vi slenge inn litt Darwin som mener at moral og sedvane kan holde denne egosimen i sjakk, sikkert spontaniteten også... jeg tror moralen og sedvanen min gjør en bedre jobb med å holde egoismen litt i sjakk enn å holde spontaniteten i sjakk.

Denne moralen og sedvanen, den får oss til å oppføre oss, være snille og hyggelige, ikke overkjøre, vise litt hensyn til andre mennesker. Jeg er jo et sosialt vesen og klarer meg ikke uten å ha noen i nærheten. Det som styrer mye av dette er samvittigheten. Hva har jeg samvittighet til å utsette eller ikke utsette et annet menneske for. Og da hopper vi jo tilbake til hva som er bra for meg, det er ikke akkurat det morsomste jeg vet å gå med dårlig samvittighet. Så for å gjøre ting enklere for meg selv oppfører jeg meg fint overfor andre. Tilbake til navlebeskuelsen; moralen og sedvanen er der for at jeg fremdeles skal kunne utøve egoismen.


Hobbes mener et fritt menneske er et menneske som ikke kan hindres, Rousseau mener mennesket ikke har noe iboende ondt i seg, samtidig som han poengterer individualisme fremfor egoisme. Jeg kan nok hindres, så Hobbes mener jeg ikke er helt fri... men det skal noen ganger litt til for å hindre meg. Rousseau passer meg bra med denne spontaniteten, indivudalismen og tanken om at jeg er god. Jeg jeg jeg meg, navlebeskuende. Idasentrisk verdensbilde. De som er uenige bes vennligst la være å kommentere da alt som ikke beskuer min navle vil bli redigert bort.




Mer tankesprell og sannsynligvis redigering, tilføyelser og deromkring vil nok sannsynligvis prege denne posten.