Hippocampus og lakenskrekken

Som alle vet (eller i som alle vet nå i allefall) så er aktivitet i hippocampus nært knyttet til lakenskrekk. Det er gjort studier som viser at mennesker med utpreget lakenskrekk (red.anm. Ida) har betydelig økt mengde oksygenert blod i hippocampus rundt leggetid. Siden hippocampus er senter for hukommelse kan det kanskje tenkes at lakenskrekken er en naturlig forsvarsmekanisme for mennesker med den type gullfiskhukommelse som f.eks. Ida har. Søvnen vil rett og slett ødelegge alt den aktuelle personen trenger å huske til neste dag.



Det vites ei hvordan lakenskrekkgenet har overlevd blant mennesker så lenge, de første lakenskrekk-individene/gullfiskmenneskene (det het forøvrig "kvister på jordgulv"-skrekk, men det ble fort utrendy) glemte nemlig så grunnleggende ting som å puste, spise og holde pulsen ved like... Heldigvis har mennesket evnen til å utvikle seg, og med en mer effektiv hippocampus (som disse gullfiskmenneskene er nødt til å prøve utvikle) klarer den busse informasjonskapslene dypere ned i systemet. Lakenskrekken har til hensikt å vinne tid for stakkar gullfiskhippocampus (ganske morsomt navn... gullfisk sjøhest... vi har et helt lite akvarium i hodet, vannhoder må derfor ha en helt fantastisk virkelighetsoppfatning, men det er en annen diskusjon), så informasjon kan lagres i tryggere lagringsmedium.

Når det gjelder påstander om amygdala-lakenskrekk så er dette lakenskrekk spesielt knyttet til situasjoner rundt laken som har skapt negative assosiasjoner til selve lakenet. Har lakenet skremt deg så grundig at du aldri tør legge deg på det igjen, da er det en følelsesmessig lakenskrekk. Populært kalt amygdala-lakenskrekk. Dette er bare liksomlakenskrekk som alle kan få. De langt fleste har f.eks. en naturlig amygdala-lakenskrekk i forhold til å legge seg i en seng der det akkurat har foregått et drap (Riktig nok ikke alle, men også det er en annen diskusjon, jeg er ram på digresjoner i dag.)